Æ har grubla å lurt lenge på det her med søskensjalusi. Har hadd mange tanka å lurte veldig på korsn det kom til å gå når vi no fikk to små i huset. Brukte mye energi på å lure på korsn mine følelsa kom til å fordele sæ på begge ongan, va veldig opptatt av at æ, å vi måtte ikke “glemme” Jonas..
Æ trudde å forestilte mæ at det va å kom til å bli sånn her:
Med en gang nybebien, i dette tilfelle, Elise kom til verden kom vi til å bli så oppslukt av ho at man måtte minne sæ sjøl på at vi har jo han Jonas å.. Æ trudde helt ærlig at ho kom på en måte til å innta “førsteplassen”.. Ho kom til å være verdens skjønneste beibi, å Jonas e jo en stor gutt. Æ elske Jonas over alt på jord, å lurte å på om det virkelig va mulig å få en til beibi like skjønn som han. Om det va nok kjærlighet.. (rart kor mye man gruble på..) Men æ tok det nesten som en selvfølge at det kom til å bli som æ forklarte først.. Æ har alltid trudd at det va sånn, hos alle. Den minste e den “beste”..
Det kan ha en sammenheng med at æ e størst sjøl.. Mamma å pappa ble skilt når æ va lita. Mamma å pappa etablerte sæ på nytt å fikk barn med ny partner. Det vil si at æ har 3 søstre (hate ordet halvsøster, så æ bruke det aldri, men det e det dem e..). Mamma fikk ei jente når æ va 8 år. Stefaren min va grei mot mæ, men det va veldig stor forskjellsbehandling. Søstra mi va den lille søte, mens æ på en måte bare blei i veien.. Pappa å stemora mi fikk to jente når æ va 11 1/2 år og 14. Greit nok, æ va jo ei flink storesøster, men måtte helt klart vike for de små. Kanskje det bare va æ som følte det litt, men va iallefall sånn at æ på en måte va litt i veien for resten av familielykken..
Æ har i voksen alder snakka litt me mamma å pappa om det her, å det va nok ikke bare æ som følte det urettferdig.. Det har nok blitt en del forskjellsbehandling.. E nok veldig vanskelig å være en stemor eller en stefar å så få sitt eget hjertebarn.. Skjønne det veldig godt.. E nok så godt som umulig å bli like gla i, å behandle andres barn likt med sine egne.. Men e trist alikevel at det går utover dem man har fra før..
Dette forklare kanskje litt koffer æ hele tia har forventa at det e det minste barnet som man på en måte e mest gla i.. Om man kan si det sånn. Va i allefall det æ va redd for når jonas sku bli storebror.. Va min største frykt at æ sku se på han som en som va litt i veien på en måte..
No har han vært storebror i 2 mnd.. Mye har blitt annerledes enn forventa.. I allefall den delen om mi kjærlighet til ongan.. Æ elske ho Elise å, men her har det faktisk gått litt motsatt av ka æ trudde.. Etter at ho kom har æ bare blitt mer Jonasgal.. Han e liksom bare verdens beste, å verdens skjønneste. Når æ sammenligna bilda syns æ at ho e søt nok, men kan ikke sammenlignes med han.. (så man bør vel ikke gjøre det da..) Æ savne Jonas fortsatt bare han e en time borte. Smile stort hver gang æ tenke på han. Han e så utroli blid å skjønn hele dagen, å det skjer så mye arti i den aldern han e i no.. Elise e grei nok ho. De siste dagan har æ faktisk sjøl endeli begynt å se at ho e jo faktisk kjempeskjønn ho å.. Ho e jo ingen Jonas, men ho e ei Elise. Ho e mi jenta.. Tok bare litt lenger tid å knytte mæ helt ordentlig til ho..
Men tankan kverne mye rundt alt det her.. Æ tar mæ no i å lure på korsn skal det her gå da.. Jonas e så blid å sjarmeranes, å alle (familen osv) e så betatt av han. Elise har virkelig en bror som har tatt “verden” med storm.. Enn om ho ikke klare det da..? Kanskje ho ikke klare å leve opp til storebroen.. Det går vel ann at man oppleve søskensjalusi den motsatte veien å da.. Æ trur ikke ho e av samme typen som Jonas.. Ho blir nok ikke like lett å ha med å gjøre. Man vet jo aldri, men æ trur nok at verden møte litt mer motstand i ho her. Æ ser i allefall at æ til stadighet sammenligne ho med Jonas, å ho kommer som regel til kort. Æ føle mange andre å ser det samme.. E så mange som å kommentere det, at ho e ikke som han Jonas..
Kan man bli like gla i begge to, selv om den ene e verdens største solstråle, å den ene e litt mer gretten.? Æ e bare så forundra over at det ser ut til at det e den elste som har beholdt “førsteplassen”, uten tvil.. Hadde bare ALLTID trudd at det va den minste som va den “beste”..
Æ trur nok at det vil gå sæ til.. En dag snart ser vi at begge ongan e like skjønn på hver sin måte.. Man må bare akseptere at dem e helt forskjellig. Så håpe vi at verden der ute klare å se det hærlige i dem begge to..
Dette innlegget, sammen med mange av de andre innleggan gir kanskje et inntrykk av at æ ikke e så gla i jenta mi.. Det stemme IKKE.. Ho e jo faktisk utroli skjønn.. Kjenne at æ blir mer å mer gla i ho for hver dag. De siste dagan har æ våkna om morran med at ho ligg å ser på mæ.. Å smile.. Å med en gang ho ser at æ e våken så begynne skravla å gå.. Ho prate som en foss mens arman å fotan går opp å ned. Ho e jo ikke så værst ho lille her.. 
Det blei bare litt annerledes enn æ hadde trudd.. Men det gjør jo ingenting..
