Ingenting e så godt og så sårbart som det å være mamma.. Når man får et barn, skjer det mye med en person. Det e skummelt, spennende, facinerende, deili, hærlig og fantastisk.. Det skumle og fryktingytende e at man får et helt nytt liv å bekymre sæ for..
Æ huske godt når æ va gravid me Jonas.. Det va alltid noen tanka innimellom på om noe va galt osv.. Tenkte at æ gleda mæ til “den” endeli kom ut, så æ kunne slippe å bekymre mæ.. Så kom han da, nydeli som han va.. Men trur du det ga mæ mer ro i kroppen? Neiida..Tvert i mot.. Det ble enda værre.. Da va det bekymringe som krybbedød å greier.. Huske æ tenkte at æ gleda mæ til de første seks mnd va over.. Så æ endelig kunne slappe av og slippe tenke på sånt..
Jonas passerte seks mnd og æ tenkte ikke så mye på krybbedød.. Men va derimot helt nye og andre bekymringe og frykter som møtte da.. Gutten fikk vanlig mat, passe på så han ikke kveles.. Han begynte å bli passet av andre innimellom (besteforeldre osv).. Skummelt, enn om det skjedde noe uforutsett å æ ikke e der for han… Han begynte å bevege sæ rundt, rulle å krøp.. Huske æ tenkte at når bare den her fasen e over, så kan man slappe av.. Når han går ordentlig, å slutte putte alt han finn i munnen..
Så kom den tida.. Kor han gikk godt, orale fasen va mer eller mindre over.. Kunne æ da slappe av uten bekymringe? Neiiida.. For da gikk han jo.. Fort.. Ka me den farlige veien? Huff.. Må passe på.. Ka når han e ute me besteforeldre.. E dem like flink og observant? Å..tar dem han me på båttur? Så flott da.. Men grøss.. Håpe dem passe på hele tia.. Æ stole på dem som passe våre barn.. Til det fulle.. Men likevel vil æ aldri slutte å savne dem når dem e borte fra mæ.. Selv når dem e i barnehagen savne æ dem..
Når kommer dem i den aldern kor man faktisk kan slutte å bekymre sæ så mye? Æ har vel egentli begynt å innse at det aldri kommer til å skje.. Det ble ikke som æ først så for mæ.. Man e mye mer sårbar enn som så nemlig.. Det sies at når man får barn, går man med hjertet på utsida av kroppen.. Tvile ikke et sekund på det..
No skal det sies at æ e ikke en som sitt hjemme å bit neglan i bekymring, halvveis nervevrak.. Neida.. :) Når kommer egentli den aldern kor vi kommer til å slappe såpass av når dem sover, at vi ikke føle trang til å gå å se til dem når dem sover med 1-2 timers mellomrom hver kveld.. Tenk så deilig det hadde vært om vi kunne lagt dem, så bare la dem sove, uten å springe opp å ned trappa flere gang hver kveld, bare for å høre å se at dem har det fint.. Ser for mæ når æ e 40 år.. Ongan e tenåringa, å æ snik mæ inn til dem hver kveld for se at dem sover søtt.. Blir sikkert kjeeeeeempepopulært.. 
